Her er noen eksempler på prosjekter jeg holder på med på fritiden. Det består av tegning, noen bilder, og noen korte tekster (som regel starten på en novelle, både på engelsk og norsk).
Tegninger
Tekster på norsk
Mannen med alle tatoveringene
Andrea sto iblant de støvete bøkene. Lukten av gammelt papir fylte neseborene. Luften ute hadde blitt kaldere over de siste ukene. Solen hadde sluttet å varme. Pusten til mengden ute kom i grå skyer. Det var en rolig fredag formiddag, eller det var det Andrea trodde, i alle fall.
Men så feil kan en ta.
Døren smalt opp. En stor mann kom stormende inn. Rød i ansiktet av den bitende kulden ute. Han lente seg på kasse disken. Knipset med fingrene.
Halo! Jeg skal ha hjelp! Mannens stemme var alt annet en vennlig.
Andrea tok et dypt pust. La bok haugen hun ommøblerte på en krakk, før hun børstet støv av hendene.
Hei, hva kan jeg hjelpe deg med? Hun tvang frem et smil. Et smil som ikke helt nådde opp til øynene.
Mannen skulle ha en bok. En bok butikken ikke hadde. Mannen gjorde seg stor mens han hevet stemmen. Andrea prøvde å roe ned mannen. Fortelle han at boken kunne bestilles, men det kom til å ta tid. Det gjorde vondt verre. Mannens allerede høye stemme, fylte hele butikken nå. Ljomende gjennom lokalet. Andrea ble liten bak kassa. Hvis hun bare var stille, og nikket forståelsesfullt, kanskje han kom til å dra?
Mannen dro ikke. Det å ikke få respons virket mot sin hensikt.
Så åpnet døren seg rolig bak mannen. En mann med tatoveringer fra nakke til fingertupper, kom gående inn. Han var rak i ryggen. Høy og hengslete. Den fremmede mannen så ikke brydd ut av skrikingen. Han bare pirket den skrikende mannen på skulderen. Et blendende hvit smil formet seg over leppene.
Herregud, kan du holde munn snart? Stemmen til den hengslete mannen var raspende, men rolig.
Den aggressive mannen rynket på nesen når han snudde seg rundt. Det virket som han skulle knurre, kanskje til og med glefse. Det stoppet ikke den tatoverte fyren.
Du virker som et barn i trassalder. Kan du ikke bare la være? Ansiktet hans hadde lette fregner, ingen tatoveringer der.
Den store mannen gikk nærmere. Han tok et dypt åndedrag. Klar til å skrike igjen.
Dra nå, før Securitas kommer. Er litt flaut å bli båret ut i edru tilstand. Om du er edru da. Den tatoverte mannen hadde dype smilehull skåret inn i ansiktet.
Den store mannen sitt ansikt myknet opp. Han så nesten redd ut. Så pilte han ut av døren. Den tatoverte mannen bare smilte.
Fordommer
«Jeg har ikke fordommer jeg!» Er et utsagn jeg tror de fleste av oss har brukt. Et utsagn som ikke er rett. Slik er min mening, du kan selvfølgelig ha din. Det er ikke rett, fordi vi alle dømmer. Det skjer ubevist. Du dømmer mennesker basert på erfaringer. Kanskje du ikke liker elektrikere, fordi du møtte en elektriker som var skikkelig fæl?
Hva skjer da når den nye naboen din er en elektriker? Mest sannsynlig liker du han ikke. Selv om du ikke kjenner denne naboen.
Plutselig blir du invitert av han til innflytningsfesten hans. Først vil du ikke dra, fordi du tenker han er like fæl som dine tidligere erfaringer med elektrikere. Etter litt om og, men, så drar du. Det viser seg at denne elektrikeren er helt super. Så super at dere blir bestevenner. Det hadde ikke skjedd om du ikke dro.
Så du hvordan jeg kalte denne elektrikeren for «han»? Der fikk du se en av mine fordommer.
For fordommer trenger ikke bare å være dårlige. Fordommer kan være alle båser du putter mennesker inn i, før du kjenner dem, men også etter du har blitt kjent med dem. Fordommer er vår måte å kategorisere på.
Eksempelet over viser også til at våre fordommer kan endres. På grunn av din nye bestevenn, så er ikke alle elektrikere grusomme mennesker. De er faktisk ganske hyggelige folk. Slik endrer vi fordommene våre på bakgrunn av erfaringer.
Vi gjør det basert på alt. Klær. Jobb. Utseende. Hobbyer. Oppførsel. Til og med ganglag.
Vi gjør det alle sammen. Det viktigste er at vi er åpne for å endre våre oppfatninger. Åpne for endring av fordommer. For så lenge vi gir folk en sjanse, selv om vi har forutinntatte meninger, så går det som regel bra. Så lenge vi er bevist på det, og lar folk være folk, og vi ikke bruker fordommene våres som unnskyldning til å være slemme, så går det som regel bra.
Andrea sto iblant de støvete bøkene. Lukten av gammelt papir fylte neseborene. Luften ute hadde blitt kaldere over de siste ukene. Solen hadde sluttet å varme. Pusten til mengden ute kom i grå skyer. Det var en rolig fredag formiddag, eller det var det Andrea trodde, i alle fall.
Men så feil kan en ta.
Døren smalt opp. En stor mann kom stormende inn. Rød i ansiktet av den bitende kulden ute. Han lente seg på kasse disken. Knipset med fingrene.
Halo! Jeg skal ha hjelp! Mannens stemme var alt annet en vennlig.
Andrea tok et dypt pust. La bok haugen hun ommøblerte på en krakk, før hun børstet støv av hendene.
Hei, hva kan jeg hjelpe deg med? Hun tvang frem et smil. Et smil som ikke helt nådde opp til øynene.
Mannen skulle ha en bok. En bok butikken ikke hadde. Mannen gjorde seg stor mens han hevet stemmen. Andrea prøvde å roe ned mannen. Fortelle han at boken kunne bestilles, men det kom til å ta tid. Det gjorde vondt verre. Mannens allerede høye stemme, fylte hele butikken nå. Ljomende gjennom lokalet. Andrea ble liten bak kassa. Hvis hun bare var stille, og nikket forståelsesfullt, kanskje han kom til å dra?
Mannen dro ikke. Det å ikke få respons virket mot sin hensikt.
Så åpnet døren seg rolig bak mannen. En mann med tatoveringer fra nakke til fingertupper, kom gående inn. Han var rak i ryggen. Høy og hengslete. Den fremmede mannen så ikke brydd ut av skrikingen. Han bare pirket den skrikende mannen på skulderen. Et blendende hvit smil formet seg over leppene.
Herregud, kan du holde munn snart? Stemmen til den hengslete mannen var raspende, men rolig.
Den aggressive mannen rynket på nesen når han snudde seg rundt. Det virket som han skulle knurre, kanskje til og med glefse. Det stoppet ikke den tatoverte fyren.
Du virker som et barn i trassalder. Kan du ikke bare la være? Ansiktet hans hadde lette fregner, ingen tatoveringer der.
Den store mannen gikk nærmere. Han tok et dypt åndedrag. Klar til å skrike igjen.
Dra nå, før Securitas kommer. Er litt flaut å bli båret ut i edru tilstand. Om du er edru da. Den tatoverte mannen hadde dype smilehull skåret inn i ansiktet.
Den store mannen sitt ansikt myknet opp. Han så nesten redd ut. Så pilte han ut av døren. Den tatoverte mannen bare smilte.
Fordommer
«Jeg har ikke fordommer jeg!» Er et utsagn jeg tror de fleste av oss har brukt. Et utsagn som ikke er rett. Slik er min mening, du kan selvfølgelig ha din. Det er ikke rett, fordi vi alle dømmer. Det skjer ubevist. Du dømmer mennesker basert på erfaringer. Kanskje du ikke liker elektrikere, fordi du møtte en elektriker som var skikkelig fæl?
Hva skjer da når den nye naboen din er en elektriker? Mest sannsynlig liker du han ikke. Selv om du ikke kjenner denne naboen.
Plutselig blir du invitert av han til innflytningsfesten hans. Først vil du ikke dra, fordi du tenker han er like fæl som dine tidligere erfaringer med elektrikere. Etter litt om og, men, så drar du. Det viser seg at denne elektrikeren er helt super. Så super at dere blir bestevenner. Det hadde ikke skjedd om du ikke dro.
Så du hvordan jeg kalte denne elektrikeren for «han»? Der fikk du se en av mine fordommer.
For fordommer trenger ikke bare å være dårlige. Fordommer kan være alle båser du putter mennesker inn i, før du kjenner dem, men også etter du har blitt kjent med dem. Fordommer er vår måte å kategorisere på.
Eksempelet over viser også til at våre fordommer kan endres. På grunn av din nye bestevenn, så er ikke alle elektrikere grusomme mennesker. De er faktisk ganske hyggelige folk. Slik endrer vi fordommene våre på bakgrunn av erfaringer.
Vi gjør det basert på alt. Klær. Jobb. Utseende. Hobbyer. Oppførsel. Til og med ganglag.
Vi gjør det alle sammen. Det viktigste er at vi er åpne for å endre våre oppfatninger. Åpne for endring av fordommer. For så lenge vi gir folk en sjanse, selv om vi har forutinntatte meninger, så går det som regel bra. Så lenge vi er bevist på det, og lar folk være folk, og vi ikke bruker fordommene våres som unnskyldning til å være slemme, så går det som regel bra.
Tekster på engelsk
Shattered ice
Abby thought she had it all. Getting good grades in her studies, a good-paying internship, and a cozy apartment that she shared with her perfect boyfriend. She couldn’t imagine her life being any different, but of course, something had to go wrong.
Abby was about to open the door to their apartment, but before she could twist the handle, it opened. Her boyfriend stood there. His eyes were red and his cheeks were wet. “I have to go.” He said before walking past her. “You have changed too much.” He whispered as the two passed each other.
That was the last thing Abby heard or saw from her boyfriend. He was gone, just like that. She couldn’t afford the apartment alone, and reluctantly she agreed to rent the spare bedroom in her best friend’s apartment.
Elias Webb is the newest recruit at the local NHL team, Wildshore Wolfs. At the age of 24, Elias is used to living fast- on the ice and in life. He is running from a past, littered with fights, bad press, and broken promises. Determined to prove that he is more than his reputation as a hot-headed wing. When he moves into town as a fresh start, his only focus is hockey.
That was until he met Abby.
Their first meeting was anything but romantic. Elias accidentally bumps into Abby at a café, spilling her coffee all over her. She glared at him. There is something about her fire, her refusal to fall at his feet like everyone else, that pulls him in. Abby on the other end wants nothing to do with this cocky hockey player, who seemed to have fallen out of a rom-com.
Or at least that was what she thought.
Her and her friend sat watching television. There was nothing on that night, so to Abby’s disappointment, the two ended up watching the game. She sat telling her friend all about how the cocky player spilled her coffee. He didn’t even ask to buy her a new one.
Suddenly he was on the tv. An interviewer asked him about himself. Suddenly he got a question about what he thought about the women in town. The hockey player smirked. Revealed a missing tooth. He chuckled. “Actually, I met one today. Pretty fierce.” He admitted. The interviewer was clearly invested. “This is a long shot, but if you are watching. Call the team number. Let me buy you another coffee.” He gave a wink to the camera before walking off.
Abby shook her head. No way. She was not going to give in to that cocky player. However, her friend had another idea. Abby blamed all the books her friend read. After a long discussion between the two girls, she finally gave in. Called the number and explained what had happened, to prove it was her.
Despite their differences, they can’t seem to stay away from each other. Their connection is electric, raw, and undeniable, but it’s also messy. Elias’s temper and Abby’s guarded heart clash in explosive arguments that always seem to end in disagreement. Their love is a whirlwind of passion and pain, marked by moments of tender vulnerability—like Elias showing Abby how to skate under the stars or Abby patching him up after a brutal game fight.
Abby thought she had it all. Getting good grades in her studies, a good-paying internship, and a cozy apartment that she shared with her perfect boyfriend. She couldn’t imagine her life being any different, but of course, something had to go wrong.
Abby was about to open the door to their apartment, but before she could twist the handle, it opened. Her boyfriend stood there. His eyes were red and his cheeks were wet. “I have to go.” He said before walking past her. “You have changed too much.” He whispered as the two passed each other.
That was the last thing Abby heard or saw from her boyfriend. He was gone, just like that. She couldn’t afford the apartment alone, and reluctantly she agreed to rent the spare bedroom in her best friend’s apartment.
Elias Webb is the newest recruit at the local NHL team, Wildshore Wolfs. At the age of 24, Elias is used to living fast- on the ice and in life. He is running from a past, littered with fights, bad press, and broken promises. Determined to prove that he is more than his reputation as a hot-headed wing. When he moves into town as a fresh start, his only focus is hockey.
That was until he met Abby.
Their first meeting was anything but romantic. Elias accidentally bumps into Abby at a café, spilling her coffee all over her. She glared at him. There is something about her fire, her refusal to fall at his feet like everyone else, that pulls him in. Abby on the other end wants nothing to do with this cocky hockey player, who seemed to have fallen out of a rom-com.
Or at least that was what she thought.
Her and her friend sat watching television. There was nothing on that night, so to Abby’s disappointment, the two ended up watching the game. She sat telling her friend all about how the cocky player spilled her coffee. He didn’t even ask to buy her a new one.
Suddenly he was on the tv. An interviewer asked him about himself. Suddenly he got a question about what he thought about the women in town. The hockey player smirked. Revealed a missing tooth. He chuckled. “Actually, I met one today. Pretty fierce.” He admitted. The interviewer was clearly invested. “This is a long shot, but if you are watching. Call the team number. Let me buy you another coffee.” He gave a wink to the camera before walking off.
Abby shook her head. No way. She was not going to give in to that cocky player. However, her friend had another idea. Abby blamed all the books her friend read. After a long discussion between the two girls, she finally gave in. Called the number and explained what had happened, to prove it was her.
Despite their differences, they can’t seem to stay away from each other. Their connection is electric, raw, and undeniable, but it’s also messy. Elias’s temper and Abby’s guarded heart clash in explosive arguments that always seem to end in disagreement. Their love is a whirlwind of passion and pain, marked by moments of tender vulnerability—like Elias showing Abby how to skate under the stars or Abby patching him up after a brutal game fight.
Bilder
